Norsk Radiomuseum i Selbu har tatt for seg radiohistorien fra 1890 og frem til 1980 og viser både tidsbilder, musikk og radioprogram fra de forskjellige periodene. Det er i hovedsak konsentrert rundt produksjonen i Norge og spesielt blant de største.

Selv om det i en periode var ca. 50 radiofabrikker i Norge var det Tandberg, Radionette, Salve Staubo og Edda Radiofabrikk som var de dominerende. Disse er bredt presentert på museet fra de første til de siste apparatene.

Museets fasiliteter er totalt på ca. 2 200 m2 og det finnes intet i Norge som er oppbygd på samme måte.

Edda Radiofabrikk

Utstillingen har en spesiell forkjærlighet for Edda Radiofabrikk som hadde sitt tilhold i Trondheim.
Fabrikken hadde sin storhetstid fra 1939 til 1964 med henblikk på produksjon av apparater. På sitt meste var det 80 ansatte og de produserte ca. 100 000 apparater.

Best dokumentert

Utstillingen viser med to unntak hele produksjonen i tillegg til noen prototyper og alt av skriftlig dokumentasjon foreligger på museet. Dette er uten tvil Norges best dokumenterte radiofabrikk.

Den første fjernsynssendingen ble sendt fra Tryvann den 12. januar 1954. Her var det bygd opp et studio på 22. m2 i samarbeid med Nederlanske Philips.
Det var en times sending med prøvebilde, interjuv med Krinkastinssjef Fostervold og sang av Jens Gundersen.
Sendingen gikk av stabelen kl. 16.00 og ble sett av 1 000 vis i Oslo via forhandlere som hadde montert fjernsyn i sitt salgsvindu. Det ble så stort press fra øvrig del av Oslos befolkning at det ble sendt på nytt 8 min. senere!
Så ble det en politisk ørkenvandring med endelig vedtak om å starte prøvesendinger i 1957.

Den første ordinære sending fant sted den 21. august 1960 med Kong Olav, statsminister Gerhardsen og andre notabiliteter til stede.
Vi var som vanlig sent ute og det var få Europeiske land etter oss. I forbindelse med farger i 1972 var det bare Albania som var etter oss.
Det var heftige diskusjoner på Stortinget i årene forut og mange partier var mot dette.

Mange av våre folkevalgte var motstandere mot innføring av farger og puritanismen var stor. Einar Førde, som selv var tilhenger av innføringen, uttalte fra stortingets talerstol, som harselas til puritanerne, at svart/hvit var tilstrekkelig, om vi også ikke skulle få synden i farger!!
Etter flere år med diskusjoner ble det flertall for farger, men dette var i hovedsak styrt av det faktum at fortsettelse av svart/hvit sendinger ble for dyre etter som hele Europa hadde gått over til farger.
Så vidt man vet ble ingen skadet, hverken av svart/hvit eller farger, men samtidig vet man ikke hvordan det hadde vært om det ikke hadde blitt innført!

I Europa og spesielt England, Tyskland og Frankrike hadde man sendinger allerede på 1930 tallet fargesendinger var i drift allerede på slutten av 1940 tallet.
Den famlende starten var allerede rundt forrige århundre, men ble vanskeliggjort av vanskelig tider og 1. verdenskrig.

Siden vil etter hvert bli supplert med mere stoff, både fra Norge og resten av verden.

En samling av radio- og sendeutstyr fra andre verdenskrig kompletterer nå utstillingen ved Norsk Radiomuseum i Sjøbygda ytterligere. Radiomuseet, som siden etableringen i 2006 årlig har tatt i mot 10 000 gjester, løfter med dette attraksjonsnivået ytterligere, og det med utstyr som er unikt også i verdenssammenheng.

SIS stasjonen ”BURI” på Levanger.

Lederen Morten Koldås fikk med seg hjelpetelegrafistene Karl Holberg, Sigfast Sivertsen og Torbjørn Rønning og Arne Sivertsen samt Sturla Røiseng og flere som grenselos og kurèr. Senderen kom i drift den 24. oktober 1944. Buri mannskapet fikk i januar 1945 ordre om å kidnappe og ta med Henry Rinnan over til Sverige, men måtte gi opp etter å ha feilbedømt en mulig kontakt i Rinnans nærmiljø.

Mannskapet på radiostasjonen BURI hadde lokale agenter inne på selve militærbasen til Tirpitz og dette var et av de viktigste etterretningsobjekt under den 2. verdenskrig. Alle meldinger fra Norge om troppetransporter, konvoier og forflytninger av de store tyske slagskipene var av avgjørende betydning for at engelskmennene skulle kunne sette inn motoffensiv og omgrupperinger.

Churchill ga ordre om at samtlige telegram fra radioagentene langs norske-kysten skulle overbringes han med kurèr, uansett når på døgnet det måtte være. Tyskerne brukte store resurser på peiling av kortbølgesenderne og sendingene var derfor til enhver tid forbundet med den største livsfare.

Sabotasjegruppene og spesielt en, eller to i Oslo området har fått urettmessig mye oppmerksomhet i forhold til radioagentene, grenseloser og kurèrer. Levanger og Trøndelag hadde også sine eksempler av Max Manus og ”Kjakan” Sønsteby.

Hitler hadde gitt ordre om at alle som var involvert i radio sendinger til England skulle henrettes på stedet. Heldigvis for mange overså Gestapo denne ordren, etter som de ønsket å presse agentene for opplysninger om det spionnettverket de jobbet for. De som drev med illegalt arbeid bar vanligvis på seg to kapsler, én som gjorde dem syke og én som tok livet av dem i løpet av få sekunder (cyanid/blåsyre). Under arrestasjonen av Sweetheart-konstruktøren Willy Simonsen, tok han kapselen som gjorde ham syk, og han ble raskt brakt til Ullevål sykehus.

Herfra klarte han i februar 1942, godt hjulpet av motstandsfolk, å flykte til Sverige. Herfra ble han fløyet til England og der blant annet engasjert i konstruksjon av en minityrmottaker for kortbølge. I juni 1944 var det ca. 100 illegale sendere i Norge, av totalt ca 300 i hele Vest-Europa. I en evaluering konkluderte Dwight D. Eisenhower og Winston Churchill med at ingen enkeltgruppe bidro så mye som radioagentene til å forkorte krigen, de alene kanskje så mye som tre måneder. De tyske flåtebasene i norske fjorder, Murmansk-konvoiene og nærheten generelt til Nord-Atlanteren ga Norge topp prioritet i Europa innen alliert etterretning, og radiosamband var hovedkanal for etterretningsrappportene.

Sykkelutstilling

I tillegg til radiosamlingen er det oppbygd en sykkelutstilling med utstyr fra 1880 og frem til dagens modeller. I tillegg er det premiesamlinger, bilder og historisk litteratur om sykkelens historie.

Skulle man synes at dette er en spesiell kombinasjon er det delvis korrekt. Det har på den ene siden sammenheng med driverens interesse for begge deler, men det var vanlig at sykkelforretninger også var radioforhandlere frem til 1960 tallet, eller omvendt.
For de fleste vil det uansett være av interesse å se utviklingen og historien også på dette feltet.

I tillegg inneholder samlingen en del Jukebokser fra 1934 og oppover og andre typer musikalske spillemaskiner.

Utstillingen inneholder ca. 2 000 radioer, fjernsyn, båndspillere, grammofoner etc. i tillegg til en platesamling på mellom 15 – og 20 000 plater.

Det foreligger en god del historiske klipp som i denne settingen gir grunn til refleksjoner.

Utstillingen er delvis oppbygd som tidsbilder, tema og fabrikker og skal forutsetningsvis endres og leve gjennom suppleringer og etter ønsker fra publikum.

Tekst objekt + Fotosamling